Hele 9,9 millioner kroner innkasserte finnmarkingen, som har vært kunde hos nettselskapet siden 2002, skriver fotballtips.no.

Sist helg satset han noen hundrelapper på automatspillet Arabian Nights. I løpet av forrige uke vokste jackpot-utbetalingen på dette spillet til over 1 million euro, og mandag morgen fikk finmarkingen full klaff: Plutselig dukket fem araber-figurer opp på samme linje, og kort tid etterpå var 9.9 millioner kroner overført til mannens spillkonto.

– Dette er den største enkeltgevinsten som noen gang er ubetalt fra vårt casino. Den forrige rekord-utbetalingen gikk også til en nordmann, en bergenser som i april i fjor 5.5 millioner kroner på nettspillet Geisha Wonders, forteller kampanjeansvarlig Kjell Hanssen i Unibet.

– Vinneren fra Finmark var helt fra seg da vi ringte ham. Han fortalte at gevinsten skal nytes – blant annet gjennom nedbetaling av gjeld, sier Hanssen til nettstedet.
Mer: Betsson, Casinoeuro

Den globale mentaliteten beveger seg i våre dager stadig mer og mer inn mot fri verdenshandel og en økt markedsliberalisme. Dens disipler preker Fri Flyt av Varer, Like Rettigheter, Velferd og Rikdom. Det høres flott ut, (og for en liten privilegert del av oss så er det i grunn det) men for det store, fattige flertall betyr dette kapitalistiske systemet bare en ting; undergang.

Markedsøkonomi fungerer på den enkle måten at markedet styrer. Tilbud og etterspørsel bestemmer prisene. Nedgang i oljeproduksjon kombinert med stor etterspørsel vil altså bety at oljeprisene stiger, mens en voldsom pågang med kaffe på et metta marked vil tilsvare et prisfall på kaffe. Dette forårsaker store svingninger som børsspekulanter spekulerer i for å tjene penger. Resultatet blir en svært ustabil og lite forutsigbar verdensøkonomi. I dette systemet gjenspeiler prisene altså på ingen måte produksjonskostnader og kvalitet. De blir bare en gjenstand for gambling og antagelser.

Mange u-land satte seg i stor gjeld i etterkrigsårene. Det fatale fallet på råvarebørsen i 1970 –åra, gjorde at en rekke fattige stater trengte lån for å komme seg på beina igjen. Verdensbanken og IMF stilte villig opp, vel vitende om profitten det ligger i renter og avdrag på lån. I dag er det få land som har klart å betale tilbake alt de skylder. Beløpene har vokst seg enorme, og mange land må ta opp nye lån for å finansiere de gamle. Mye av denne gjelda er ikke bare urimelig, den kan også betegnes som illegitim. Dette gjelder særlig diktatorgjelden, penger utlånt til militærdiktatur, trass i advarsler fra rådgivere og eksperter. Ingen kan si annet enn at kreditorene må ha visst at de drev utbetaling rett i tyranners baklomme, og at folket ikke kom til å se et rødt øre. Det er helt utrolig at det kreves at disse landene med sine nå lovlig valgte regjeringer må betale pengene tilbake. Argentina, for eksempel, hadde et militærregime fra 1976 til 1983. 30 000 mennesker ble regelrett henrettet i denne perioden, men allikevel fikk regimet lån. Dette er penger befolkningen aldri har sett, penger som nærmest har blitt brukt mot de, og som nå med renter har kommet opp i en sum på 1350 milliarder kroner. Det er mer enn to norske statsbudsjetter.

Denne gjelda blir brukt å fremme ytterligere frihandel. Mange u-land har av Verdensbanken og WHO blitt tvunget i en såkalt strukturtilpassning. Landet inngår med dette avtaler om å eksportere alt de produserer av råvarer og kutte offentlige kostnader, slik at de lettere skal kunne betale tilbake lån. I tillegg får de ikke lenger ha tollbarrierer, og fratas med det muligheten til å beskytte egen industri. Utenlandske varer kan dermed lett utkonkurrere nasjonale produkter. Amerikansk dumping av billig korn i Afrika har resultert i konkurranse bøndene ikke kan hamle opp med, og mange steder må de gi opp jordbruk som har blitt drevet i generasjoner.

Mens store deler av den tredje verden altså ikke lov å ha tollmurer, beskyttes Europa av barrierer på 34% (det gjelder ikke mot råvarer..). Dette gjør det faktisk umulig for fattigere land å drive eksportrettet industri, selv med lave lønninger blir varene for dyre til å kunne ta opp konkurranse. I Ghana ble det for få år siden startet et lite sjokoladekompani. De idealistiske kakaobøndene produserer luksussjokolade med høyt kakaoinnhold, i motsetning til den sjokoladen vi spiser der kakaoprosenten er presset ned til det absolutte nødvendige. Pga tollmurene vil denne sjokoladen lite trolig noen gang se Vestens lys. Den vil mest sannsynlig bli prøvd solgt i regionen. Som om Vest-Afrika har utsikter til å bli et marked for dyre søtsaker… Europas tollmurer gjelder selvsagt ikke for de multinasjonale konsernene, og der lands industrier har gått dukken har selskapene kommet til. Særlig i Asia har det vært en enorm vekst av internasjonale fabrikker, snart er det ikke en klesgigant som ikke har tekstilproduksjon i dette området. Det er forståelig, Asia er et Utopia for vestens kapitalister. Tilgangen på arbeidskraft er nærmest uendelig, lønningene kan presses ned til det minimale og arbeidsdagene strekkes til det lengste, fagorganiserte er ofte ulovlig og fabrikkene kan drives nærmest som arbeidsleirer. Takket være denne heltmodige oppofrelsen fra Østens fattige kan vi kjøpe merkeklær til en billig penge. Mellomlegget havner hos de stadig færre og større konsernene. Det hele blir en slags omvendt u-hjelp der den unge jenta med 16-timers arbeidsdager og lønning på 7 dollar uka må betale for gigantselskapenes suksess, og for at vi skal kunne vedlikeholde vår ”shop til you drop”- holdning.

En annen side av problemene med strukturtilpassningen er eksportvilkårene. De aktuelle landene er gjerne preget av få eksportvarer, ofte de samme. Siden de skal eksportere alt de produserer, blir det pøst kaffe, kakao og bananer ut på markedet. Prisene stuper, produksjonen intensiveres og prisene synker enda mer. Et høyst forutsigbart prisfall… Bøndene får lusebetaling og landene blir enda fattigere. De er som regel klar over hvor det bærer, men kan lite gjøre. Kreditorene har grepet om landet, og gjør de i realiteten like ufrie som det de var under imperialismen og kolonitiden. Lite hensyn blir vist, det eneste som gjelder er om det kan tjenes penger. ”Strukturtilpasningsland” med hvete som eneste eksportvare kan ende opp med å drive rovdrift på egne naturressurser for å produsere mer til stadig synkende priser, mens befolkningen sulter. Og vi? Billigere brød?

For oss vil en sletting av u-landsgjelda kanskje medføre en prisstigning på mange matvarer, da eksportlandene vil kunne bli i stand om å verne om egen industri og ikke minst velge selv hvor mye de vil eksportere. Men det er da bare rett og rimelig at de får betalt for varene og arbeidet sitt? En norsk husholdning tåler det… Verdensbanken og IMF har etter stort press laget et program for slettingen av denne gjelda, men kravene som settes for å få lånene annullert er så strenge at de færreste er i stand til å oppfylle dem. Slik forblir store deler av den sørlige halvkule fremdeles under kapitalismens åk. Helsetilbud blir dårligere, antall unge i utdanning går ned og barnedødeligheten øker. Men det heter visst fremskritt.

Det er ikke bare strukturtilpassede områder som blir kontrollert og styrt av systemet. Også i Vesten begrenser den frie verdenshandelen enkeltlands mulighet til å velge egen politikk. Når finansfolk er misfornøyd med regjeringens økonomiske bestemmelser kan de kjapt flytte virksomhet eller investering til et annet land. På begynnelsen av 1980-tallet prøvde Frankrikes nyvalgte president, Francois Mitterand å gjennomføre en sosialistisk finanspolitikk. Forsøket misslykkes. Store pengesummer ble trukket ut av landet, francen mistet sin verdi og regjeringen ble nødt å avpasse sin politikk etter internasjonale finanstoppers ønsker.

Det er nok bare et tidsspørsmål før et eller annet i Kapitalismens verden bryter sammen. Systemer bygd på utnyttelse og rovdrift kan ikke vare evig, mennesker og natur har en tålegrense. Håpet må være at det kan stoppe før det har gått så langt, at vi stopper det. Det er ingen andre. Vi har et ansvar og en stor andel skyld. Verdensbanken og multibedriftene klarer nemlig ikke opprettholde alt dette alene… Vårt overforbrukssamfunn står på skuldrene til de slitne kaffebøndene i Peru, vi kler oss med svette og tårer fra Kina, og vi fråtser i billig-mat produsert av underbetalte, utnyttede arbeidere i den tredje verden. Det høres brutalt ut, men virkeligheten er nok mange, mange ganger verre.

Jeg ser en større folkemengde som henger over et hundretalls spilleautomater. Det er flest mennesker i ung alder. De spiller så det synger i hele hallen. Med en tro på at den store gevinsten kommer ved neste trykk på ”spillknappen” blir mange stående lenge, veldig lenge. Men nå som politikerne har diskutert å sette opp advarsler lik dem som står på sigarettpakkene, nemlig: Spilleavhengighet dreper, på samtlige automater, så skulle en tro at det vekket en tanke hos de ivrige unge talentene.

Kompiser, familie og masse andre ukjente mennesker samles til en stund der den store ”jackpotten” skal inndras. Det ser veldig sosialt ut der de står og trykker og pøser inn mynter så det klinger i hele bygningen.

Å sette opp en lapp på alle spilleautomater med advarselen ”spille avhengighet dreper” på tror jeg ikke er den rette måten å få ned avhengigheten blant unge og eldre. Spilling er gøy, spennende og sosialt for alle som spiller. Mange ser på spillehallen som en hobby, slik som andre ser på fotball som sin hobby. Det er klart at enkelte blir dagens heldigste når de har fått topp gevinsten på 4000 kr pøst ut rett i lomma.

Problemet med spilleautomater, jackpot 6000, Mega Joker meed flere er stort. Det er en farlig måte å ha det gøy på, og spenningen man venter på i positiv retning går som regel nesten aldri den veien man ønsker. Det sosiale samværet er helt klart en ting, men det er vel like sosialt å gå på en håndball eller en fotballkamp. Alle i spillehallen er konsentrert om hvordan utfallet blir av den neste hundrelappen de sender inn i maskinen. Naboen er det samme, og dermed blir det sosiale mindre viktig.

Som nevnt tidligere er jeg overbevist om at spillehallen hadde vært like populær selv om advarselen ”spilleavhengighet dreper” hadde blitt satt opp. Det er 18 års grense på denne ”sporten” og det er på sin plass. Mange taper så mye penger at de opparbeider en stor spillegjeld som de må streve med resten av livet. Og de unge er spesielt utsatt for dette. Fordi de ikke har så stor inntekt, låner de av venner, familie og faktisk av mennesker de ikke har sett før.

Spilleautomater er derfor farlige for veldig mange. De kan sette en i en ekkel pengeknipe. Det burde være ”vakter” som sjekker alder på de som vil spille. Er man ikke gammel nok, blir det straks vanskelig å få spille. På nett finnes mange ulike spill, et exempel er Jackpot 6000, en variant av det populære spillet Jackpot 2000 som fans i Norske butikker og kiosker.

Min konklusjon er at klistermerker med teksten ”spillehavhengighet dreper” ikke endrer noen ting. Enten så bør alder sjekkes eller så bør man få en bot om man spiller uten lov.

Les mer:

• http://www.rb.no
• http://www.vg.no
• Wikipedia og automater

Attraksjoner på Koh Samui
Koh Samui tilbyr mange attraksjoner ikke direkte sammenlignet med resten av Thailand, men denne finner den store Big Buddha-statue, som er et viktig symbol for den lokale befolkningen. Andre attraksjoner er steinene Ta Hin Hin Yai, som ligger på den sørlige delen av Lamai stranden.

La kartet for å vise vei til eventyret
Ønsker en mer aktiv ferie for å skaffe et kart over de nærmeste turistkontor og søke etter vann faller Na Muang og Hin gutten. Eller hvorfor ikke prøve dykking? Koh Samui tilbyr en av Asia’s beste områdene for dykking. Sjøen er rik koraller og viser en imponerende fiskliv. Dykkerskoler er, blant annet, på Chaweng Beach. Pris Sammenlign gjerne skoler og sjekke at ansatte er kunnskapsrike. Vanligvis er det mulig å låne utstyr for dykking, men du kan også kjøpe billige dykking i Thailand.

Hvem skal få skogene til å vokse opp igjen til neste generasjon er voksne? De fleste av de ressurser vi gjør bruk av, er enten ikke-fornybare, eller betinget fornybare. Olje og mineraler vil vi før eller siden slippe opp for.

Dersom vi ikke blir flinkere til å forvalte ressursene, vil heller ikke skogene eller fisken i havet overleve mennesket. Men hvilken glede vil vi ha av å overleve vårt eget livsgrunnlag, for å dø av den sult eller de sykdommene som allerede i dag tar livet av 40 000 barn daglig? Har vi i det hele tatt rett til å frata noen sitt eget livsgrunnlag? Utfra den eneste rett som synes å ha noe å si, til tross for dokumenter som menneskerettighetserklæringen som er full av pene ord, nemlig den sterkestes rett, har vi rett til å dømme millioner til fattigdom. Men ønsker vi det? Utfra samme rett har vi lov til å tømme jorda for ressurser, for USA og Vest-Europa behersker verden, både økonomisk og militært. Men ønsker vi å bruke den retten?

Tydeligvis. Bush møtte på Rio-konferansen bare for å gi klar beskjed om at det amerikanske folk ikke ville redusere levestandarden for miljøets skyld. I Vest-Europa er tendensen den samme. Av de 125 milliardene som trengs årlig fram til år 2000 for å følge opp Agenda 2000, som er avtalen som kom ut av Rio-konferansen, har verdens nasjoner forpliktet seg til å gi 2.5 milliarder.

Økonomisk vekst for all fremtid?

Hvorfor kan vi ikke følge opp de tiltakene som ble bestemt på Rio- konferansen, og for en gangs skyld stå sammen? Hvorfor kan vi ikke betale regninga uten å surmule, samt redusere produksjonen vår noe?

“Ekonomisk vekst!” skriker økonomene i det fjerne. Likevel lyder det så kraftig, at jeg hadde blitt døv om jeg hadde nærmet meg dem. Med få untak oppfatter økonomene økonomisk vekst som ei hellig ku: Se, men ikke røre.

Det var Keynes som gjorde økonomisk vekst til et in-begrep. Før det arbeidet man for å bedre livet sitt, ikke for å øke veksten. #konomisk vekst var et biprodukt av strevet for å øke levestandarden. I dag har økonomisk vekst blitt et mål i seg selv. Vår “kjære” statsminister har med jevne mellomrom ytret et inderlig ønske om å få økt norsk forbruk med 500 milliarder kroner innen år 2000. Det er tilsvarer omtrent et gjennomsnittlig norsk statsbudsjett…

Men medfører nå økonomisk vekst nødvendigvis økt livskvalitet?

Den økningen i det private forbruket som har funnet sted siden begynnelsen av 1800-tallet, har vesentlig skjedd på grunn av en mekanisme i det kapitalistiske system som kalles “loven om akkumulasjon av kapital”. Kort forklart går den ut på at kapitalistene, for å opprettholde sin makt, må trekke en merverdi ut av produksjonsprosessen for å reinvestere pengene sine, og ytterligere øke profitten. For at dette skal bli mulig, er økonomisk vekst nødvendig. Uten økonomisk vekst vil profitten synke fordi lønnstrykket stadig øker. Denne loven ble uttrykket mye tidligere enn Keynes. Allerede økonomer som Adam Smith og David Ricardo benyttet seg av den i sine teorier. Senere ble den tatt opp i både Marx’ og Keynes’ økonomiske teorier som en av de mest vesentlige faktorer for å forstå kapitalismen.

Denne automatikken i veksten, har gjort at produksjonen fortsetter å øke i industri-landene til tross for at vi allerede har en enorm over- produksjon. Ved utgangen av 1992 hadde EF for eksempel 21 millioner tonn mat i overskuddslagre! Resultatet er at delvis bruker man store ressurser på å ødelegge varer for å holde prisene oppe (Greske bønder gravde i fjor ned ca. 900 tonn appelsiner daglig for å holde prisene oppe), delvis settes enorme reklamemaskinerier i gang for å øke etterspørselen. Denne kunstige hevingen av priser og etterspørsel er i dag det eneste som øker den økonomiske veksten. Den økte materielle levestandarden vi opplever, er altså et resultat av markedets behov for vekst, ikke behov som var tilstede i befolkningen på forhånd. Markedet skaper nye behov for å redde det eksisterende økonomiske system.

Hva har så økonomisk vekst med ressursforvaltning å gjøre?

Nøden i de fattige landene, og det enorme kunstig skapte forbruket i de rike landene er i dag verdens to virkelig største miljøproblemer. Karbondioksidutslippene er et resultat av to faktorer: De rike landene bruker for mye fossilt brennstoff, og de fattige landene bruker for mye ved til oppvarming. Vedforbruket til de fattige landene er også en vesentlig grunn til avskoging i en del områder i tropiske og sub-tropiske strøk, det vil si områder hvor det finnes regnskog.

Utslippet av andre drivhusgasser og ozon-nedbrytende gasser, (f.eks KFK), er hovedsakelig et resultat av utstrakt “bruk og kast” mentalitet i de rike landene, som lenge har blitt støttet opp av bedriftene og regjeringene fordi det økte den økonomiske veksten, og stimulerte næringslivet, samt en ressursmangel i de fattige landene som fører til små investeringer i mer effektiv og miljøvennlig teknologi.

I de rike landene har overforbruket ført til voldsomme utslipp på grunn av størrelsen på produksjonen, i de fattige landene har ressursmangel ført til mer intensiv uforsvarlig utnyttelse av de ressursene som er enkle og billige å bruke (Som for eksempel skogene).

Når det så går klart fram av tall fra FN-organisasjonene at alle grunnleggende varer, det vil si varer som vi er avhengige av for å opprettholde en god helse, produseres i så store kvanta at de ikke bare dekker verdens behov, men faktisk overoppfyller behovene våre, er det klart at produksjonen av disse varene allerede ligger for høyt. Det er ikke nødvendig for oss å opprettholde eller øke produksjonen av noen av de viktigste varene. Matproduksjonen tilsvarer 130% av behovet i verden – Er det så nødvendig å øke den?

Forurensningsproblemet har oppstått som en følge av delvis for intensiv mekanisering av industrien, delvis på grunn av mangelfull sikring av produksjonsmidlene. En vesentlig del av forurensingen er enten biprodukter av energiproduksjon, eller resultat av kjemiske prosesser som kan enten unngåes ved mer arbeidsintensive,og dermed kostnadsintensive, prosesser, eller hvor skadevirkningene kan unngåes ved å bruke eller destruere avfallet.

Et av de største problemene er faktisk jordbruket i de rike landene. Jordbruket er så mekanisert at energiforbruket har nådd helt ekstreme høyder. Energiforbruket ved to bruk på samme størrelse, et i USA og et i Guatemala, viser dette klart. I Guatemala, hvor jordbruket er arbeids- intensivt, og stort sett ikke gjør bruk av motoriserte hjelpemidler, er energiforbruket på 1/600 del av forbruket i USA. Til gjengjeld har Guatemala over 80% av befolkningen sysselsatt i jordbruket. USA har 2% bønder (Norge: 7%). Nå mener jeg ikke at man burde øke andelen sysselsatte i jordbruket til over 80%, men en økning til 15-20%, samt en reduksjon av størrelsen på enhetene (gir ifølge OECD’s tall økt effektivitet), og en reduksjon av det samlede jordbruksarealet ville fjerne, eller i hvert fall redusere, tre problemer: Overproduksjon, arbeidsløshet og for høyt energiforbruk.

Men dette forutsetter omfordeling. De fattige landene vil bli enda fattigere dersom slike tiltak ikke ble fulgt opp av drastiske tiltak som gjeldssanering, økt u-hjelp og omlegging av økonomien fra eksport av råvarer og import av ferdigvarer til en mer blandet økonomi. Det betyr at vi ville måtte fjerne tollbarrierene som gjør det nesten umulig for u-landene å selge ferdigvarer. Men hvorfor bry seg? Kanskje fordi de fattige landene er basisen for vår rikdom. Dersom de fattige landene maktet å stå sammen, ville bare militærmakt kunne redde den vestlige økonomien. Vår økonomi er 100% avhengig av import av råvarer fra u-landene. Vi utbytter dem og skaper dermed indirekte miljøproblemer både for oss selv og dem ved at vi skaper et grunnlag for overproduksjon her og rovdrift på ressursene i u-landene.

Men hva vil skje hvis vi ikke omfordeler?

De fattige landene blir enda fattigere. Motstanden øker. Allerede i dag kan en ane hva som vil komme. Golfkrigen er et eksempel. Saddam Hussein ble kanskje upopulær utenfor Iraks grenser for invasjonen av Kuwait, men hans oppslutning i Irak økte enormt. Han turte å sette seg opp mot de rike landene for å rette på en skjev fordeling. Folket i Irak hadde nok ikke sett mye til en eventuell gevinst, men bare det at Hussein kan spille på fordeling for å oppnå støtte hjemme, viser hva vi har i vente. Kan vi vente at alle de som i dag er “fattige”, skal fortsette å akseptere at vi utbytter dem? Verdens fattige utgjør kanskje så mye som 80% av befolkningen. Selv i USA, et av verdens rikeste land, er 18% fattige i følge amerikanske myndigheters egen statistikk. Opprøret i Los Angeles var bare en forsmak.

Vi eier ikke verdens ressurser. Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet. Det er ikke vi som er sterkest. Det er verdens undertrykkede. Det er vi som har valget. Vi kan dele, eller bli ofre for vår egen voldelige taktikk: Ressursene eller livet!

Filmen følger David(Henni) og hans hektiske hverdager. Sammen med hans kompis Morten(Cleve Broch) jobber de på et treningsstudio som driver med ulovlig handel med byens stoffmafia. De to blir passivt medskyldig og involvert på hver sin måte. Livene deres forandres totalt etter at politiet har en razzia på treningsstudioet deres. Med en døende far, tyster David på en av kameratene for å ta et siste farvel med faren, som han ikke rekker. Etter dette går alle hans såkalte “venner” imot han, og David må klare seg på egen hånd. Med en mongoloid lillebror og en enslig men tøff mor, må han være varsom for ikke å miste familien også. David innser hva slags miljø han har havnet i og er villig til å gjøre alt for å komme seg ut av det og redde familien. David er rett og slett på feil sted til feil tid.

På grunn av den realistiske og fantastiske innlevelsen i filmen får den terningkast fem.

Regi: Aksel Henni
Med: Aksel Henni, Nicolai Cleve Broch, Bjørn Floberg, Liv Bernhoft Osa, Espen Juul Kristiansen.
Kategori: Norsk drama

filmweb.no
imdb.com

Det er først og fremst som en gøyal trening og mosjonsform denne sporten benyttes til.

Grunner til at innebandy er blitt så populært er ikke vanskelig å tenke seg:
Lette regler
Billig utstyr
Det kan varieres mye
Det er enkelt å organisere
Passer like godt for gutter og jenter
Fint spill for alle aldre.

Etter hvert som innebandy har spredd seg, har det oppstått mer organisert arbeid. Det har oppstått serier og cuper. Årlig arrangeres Norges bandyforbund norgesmesterskap.

Innebandy er en lite utstyrskrevende sport. Det er lite farefullt og spillerne ute på banen trenger ikke beskyttelsesutstyr. Køller finnes i varierende priser. Man kan få relativt billige køller, mål kan tilpasses stedet man befiner seg. For eksempel på en skole kan man bruke benker.

For å beherske innebandy på en god måte er det mange faktorer som spiller inn. Du trenger hurtighet/beinstyrke, utholdenhet, teknikk og taktikk. Men Innebandy er et lagspill. Og det er organiseringen av laget som er noe av det viktigste. Samholdet, og kameratskap vil være en veldig avgjørende faktor. Likevel er lagets grunnmur bygget opp av spillerenes ferdigheter, og jo mer ferdigheter spillerne har forsterkes denne grunnmuren.

De vanligste reglene:

Forseelse Konsekvens
Kroppstakle Frislag
Kaste kølle Frislag + utvisning
Ligge og stoppe ballen Frislag, evt straffe
Stå på, løfte eller låse motstanderens kølle. Frislag. Evt straffe

Spille ballen til medspiller med hånd, fot eller hode Frislag

Skrevet av Rune Rugland

Men spillemani trenger ikke handle om penger. PC spill, Playstation, Nintendo og andre typer TV spill går også under kategorien spill. Det som er et faktum er at verken pengespill eller TV spill er sunt!

Her i Norge tipper vi på allslags spill. Hesteløp, baseball, håndball, fotball, ishockey, til og med om Mette Marit og kronprins Haakon skal få tvillinger! Det er ikke grenser for hva du kan sette pengene dine på i dag, og folk liker å tippe på slike veddemål. Ting som fotball, håndball, hesteløp og ishockey kan du tippe på i vanlige kiosker. Men skal du for eksempel tippe på at Høyre vinner valget, må du inn på Internett å tippe. Det er her mesteparten av spillingen forgår. Bookmakere håver inn flere 100-tusen kroner i løpet av kun en uke, fordi på Internett er det bookmakerne som er vinnerne.

Enkelte sier at de lever av å tippe, og det kan godt være noen få gjør det, men i det store og hele går over 90 % av spillerne i minus i løpet av et år. Da kan vi jo spørre oss: Hvis du for eksempel har tapt kr.10.000,- hvert år i 10 år. Hvorfor forsetter du å tippe da??? Det er da vi kommer inn på dette med spillelyst og spillemani. Forskjellen mellom spillelyst og spillemani er enkel. Spillelyst er når du føler for å spille en 100 lapp på hest for eksempel, og hvis du har penger til dette, gjør du det. Hvis du kun har kr. 20,-, tar du til takke med det, og går og kjøper deg et flakslodd. Spillemani eller spilleavhengighet er når man MÅ spille noe hver dag og må låne penger eller selge ting for å få råd til å spille. Disse personene gir blanke i avtaler eller familie, fordi førsteprioriteten deres er spilling. Det finnes helt klart forskjellige grader av spillemani. Noen må kanskje satse hver dag, men satser aldri mer en kr. 50,- pr.dag.

Tusenvis av personer i hele verden tipper gigantiske pengesummer, men hvorfor? Grunnen er vel at de tror eller håper de skal vinne. Hvis du tipper på 3 fotballkamper tror du at du vinner, men tipper du kr 30,- på lotto, håper du at du vinner. Grunnen til at mange personer med spillemani spiller seg fra gård og grunn er at hvis de taper et veddemål, tenker de: Jeg tapte på det forrige veddemålet mitt, nå er jeg nødt til å vinne. Det er greit nok at de vil spille mer, men tabben kommer når de vil satse mer enn de gjorde sist, fordi de vil ta igjen det de tapte tidligere. Det er jo et system som går akkurat på denne metoden. Den kalles Martin Gale metoden og går ut på følgende. Du satser for eksempel 100 kr på et veddemål og taper. Neste gang satser du da 200 kr. La oss si at du tapte igjen. Neste gang dobler du beløpet igjen og satser 400 kr. Denne gangen fikk du alle kampene inn og vant. Hvis oddsen da var over 2 vil du være nødt til å gå i pluss. Dette er en ganske bra spille måte, men problemet er hvis det kommer en tapsrekke på 10 tap. Det er derfor mage kaller den “Martin gal metoden”. Jeg kan selv bekrefte at det er lett å tjene penger på denne metoden, men også lett og tape dem igjen.

Konsekvensene av spilling er greie. Enten vinner du, eller så taper du. Det er jo enkelte personer som hver uke vinner millioner av kr. Da tenker jeg spesielt på lotto, extra og heldige hestespillere. Hver uke blir det ca. mellom 5 og 10 nye millionærer i Norge på grunn av gambling. Dette er ofte personer som ikke lider av spillemani, men spiller for å “være med”.

Her i Norge tipper vi klart mest på fotball og lotto. Grunnen til at vi tipper mye på fotball er på grunn av at fotball er nasjonalsporten til Norge og vi har mange divisjoner. Grunnen til at vi spiller mye lotto er vel fordi det er så stor premiepott. Men det er helt klart avgjørende hva du spiller på i forhold til hvor du bor. For eksempel i USA spiller de klart mest på amerikansk fotball og baseball. Årsaken til dette er vel at baseball og amerikansk fotball er nasjonalsporter i USA akkurat som cricket er det i England.

Når vi snakker om spillelyst er det som sagt ikke alltid det er penger med i bildet. Spillelyst kan inneholde kategorier som PC spill, Playstation, Nitendo eller Gameboy. Dette er et behov som dekkes ved å sette seg ned foran tv skjermen og spille i timevis. Dette har både dårlige og gode sider. Det som er bra er at det ikke er penger involvert. Den eneste utgiften med dette er spillene som må kjøpes. Det som gjør dette til en dårlig vane er behovet. Mange små barn springer hjem fra skolen fordi de skal spille på Nintendoen sin. De bryr seg ikke om verken lekser eller annet og sitter ofte fra de kommer hjem fra skolen til leggetid. I løpet av denne tiden har de kanskje gått glipp av middagen, de har vondt i rygg og øyner etter å ha sittet på en stol og glodd på en tv skjerm i flere timer, pluss at de knapt har vært utenfor døren og fått frisk luft.

Som med mange ting i livet kan vi også si om spilling: Alt med måte.

- Han pådro seg noen skader på armen og inhalerte litt røyk, men det er ikke alvorlig. Han får behandling av sin lege, sier brannmann Sam Padilla i Los Angeles, ifølge nyhetsbyrået AP.

Nick Nolte er aktuell i Ben Stillers actionkomedie Tropic Thunder.